Koreografen Ane Smørås arbeider hovedsakelig med dans for teater, men tidvis også med samtidsdans. Hun har erfaring fra teater, opera, musikkteater, revy, spel/utendørsforestillinger, friprosjektgrupper og DKS-forestillinger for barnetrinnet. Ane Smørås har arbeidet frilans som danser og koreograf siden 1998. Hun er utdannet ved Alvin Ailey American Dance Center i New York, Den Norske Balletthøgskole i Oslo og The Laban Centre for Movement and Dance i London. I tillegg til å arbeide som koreograf har Ane også hatt oppgaver innen produksjon og regi.
Klikk på CV i venstre marg for mer detaljer.

LITT OM MITT ARBEID SOM KOREOGRAF I TEATERSAMMENHENG

En av grunnene til at jeg har jobbet mye med teater de siste årene, er at jeg alltid har vært opptatt av danseren som forteller slik man ser det i danseteater og fysisk teater. I teateret får bevegelsene være med på å fortelle, understreke og drive historien fremover i tillegg til å fylle ”rom” i stykket som vanskelig kan gjøres med ord. Dette er noe jeg synes er interessant å forske i.
For meg er alltid historien utgangspunktet for å finne et bevegelsesspråk som gir liv til innholdet. Jeg tar utgangspunkt i manus og samtaler med regissøren om hva som er et ønskelig uttrykk for stykket. Derfra kan det gå i svært mange retninger, men om jeg skal beskrive noe som er ledetråder for meg når jeg arbeider er at det skal se uanstrengt ut/”naturlig” ut for skuespilleren å gjøre bevegelsen – og det skal være bevegelser som ”naturlig ” passer for karakteren skuespilleren ikler seg. Naturlig for karakteren behøver ikke nødvendigvis være naturlig for oss som mennesker. Stilen på bevegelser og gester er avhengig av karakteren man skal skape.
Jeg liker ofte at skuespilleren har en letthet i måten å bevege seg på – umaniert – men når stykket og karakterene krever det er det også interessant å lage mer stiliserte sekvenser og bevegelser med mer særegent og markant språk.
Det musikalske uttrykket vil også den være med på å påvirke det koreografiske formspråket de steder musikk er en del av scenen.
I arbeidet med skuespilleren prøver jeg å lage bevegelser som er overkommelige, samtidig er jeg ikke redd for å prøve å utfordre ham/henne til å gjøre noe nytt og til å ta bevegelsene lenger enn vedkommende trodde var mulig. Det er ikke noe poeng i seg selv å lage intrikate bevegelser – poenget er å finne bevegelser som kler stoffet og som kan være med på å gjøre forestillingen mer visuelt interessant og som kan bidra til å få frem essensen i karakteren og stykket.

For å jobbe frem et bevegelsesspråk er det optimale gjerne å bruke improvisasjon som verktøy i starten. Slik kan man finne frem til bevegelser som springer ut fra skuespilleren selv og som dermed bidrar til at karakterene og dens bevegelser ser integrerte ut i skuespillerens kropp. Men i mange prosjekter jeg har vært med på har det ikke vært tid til å jobbe improvisatorisk i starten og da jobber jeg frem et uttrykk underveis og i samarbeid med skuespilleren.

Jeg har erfaring med å gi alt fra å gi enkle løyper i rommet hvor man kanskje får et lite utvalg av bevegelser å spille på til større opptrinn med helt konkrete bevegelsessekvenser. Jeg prøver å tilpasse bevegelsene til hvert enkelt manus og kan derfor ikke si at jeg har en helt bestemt signatur i mitt arbeid, men jeg kan jo nevne ting jeg selv liker og som nok følger meg. Jeg liker energi- fart- å bruke rommet og de mulighetene scenografien gir meg – letthet-lekenhet-eleganse – musikalitet-frodighet -bilder.

Jeg har pedagogikk som en del av min fagkrets og er opptatt av å formidle og lære bort på en effektiv og ryddig måte. Jeg går inn i nye prosjekter med intensjon om å skape gode arbeidssituasjoner gjennom godt samarbeid, konsentrasjon, energi og humør.